rebecca.no
NATURE PROVIDES - Tankenes kraft
Jeg får alt jeg ønsker meg! Det er helt sant!
Jeg har så lenge jeg kan huske, sagt og ment, at det går troll i ord – ja, da med vekt på gode troll.
Hva jeg mener med det? Vel, jeg har erfart at det jeg har sagt høyt- skjer. Gang på gang. Om jeg virkelig tenker sterkt på noe, og i tillegg sier det høyt, øker det muligheten for at det blir virkelighet.
Som da jeg ønsket så sterkt å kunne være med i MGP. Jeg ønsket det sterkt, og sa det deretter høyt til venner og bekjente - og det skjedde – tilsynelatende basert på tilfeldigheter, men jeg vet at det var min tankekraft som fikk det til å skje. Det samme skjedde med mitt inderlige ønske om å kunne få gi ut låtene mine på en CD. Som ved et mirakel ble jeg sponset og dermed ble drømmen oppfylt – tilsynelatende mot alle odds.
Det at jeg fikk mitt drømmehus på min favoritt sydhavsøy, det var også et resultat av et intenst ønske i mange år. Som ved det som virker som en tilfeldighet fikk jeg både et barnebarn og et feriehus på en gang. Bonus, kaller jeg slikt. Jeg tror heller ikke på tilfeldigheter.
MGP 2004 - link til sangen HER
Jeg var lykkelig singel i mange år og likevel aktiv på flere nettfora. Der hadde jeg en smørbrødliste så langt som et vondt år der jeg beskrev min eventuelle drømmemann.
Hverken jeg eller noen andre trodde vel at han kunne finnes i virkeligheten. Rett før jul et år kjente jeg i en av mine heftige meditasjoner at det kom til å skje store ting i nær fremtid og at jeg kom til å møte en mann. Jeg hadde ingen formening (trodde jeg selv) om hvordan eller hvem han skulle være, men jeg kjente at jeg var åpen og klar uten at jeg aktivt lette etter han. Det var en stor forandring på gang i livet mitt skulle det vise seg.
Jeg begravde min far den første uken i januar det året og min datter og barnebarn skulle endelig flytte ut. I den forbindelse lurte jeg på å kanskje leie ut et rom i leiligheten, siden den var altfor stor for meg. Siden jeg ikke hadde noen erfaring, eller viten om pris og slikt, tok jeg et google-søk på hybel/et rom til leie i mitt nabolag i Oslo.
Plutselig kjente jeg noe i magen og den ene annonsen på hybel.no lyste mot meg.
Jeg klikket og leste. Det var far og datter som skulle leie ut et rom, og i beskrivelsen av ønsket leietaker ropte de på MEG! Jeg kjente at pulsen økte og jeg fikk en svak hodepine. Jeg sendte mail om at jeg ønsket å komme og se på rommet, og en mann ringte meg rett etter og spurte om det passet å komme ca kl 19 samme kveld. Jeg var så spent og urolig uten at jeg skjønte hvorfor, og dro tidlig hjem fra jobb. På vei hjem stakk jeg innom Lise på Manillusion og fortalte opprømt at jeg skulle møte en mann senere.
Hjertet banket og jeg var nervøs da jeg banket på døren der de skulle leie ut et rom. Det var datteren på 14 som åpnet mens pappaen kom like bak. D I N G! sa det.
Jeg ble i flere timer og var ærlig på at jeg egentlig ikke var interessert i å leie rommet.
Vi ble samboere allerede tre mnd. senere og jeg hadde truffet min drømmemann som krysset ut på hele min smørbrødliste og la til et par ekstra egenskaper som ren bonus.
Tilfeldigheter? Nei, langt i fra! (les mer om vårt himmelske møte her)
Etterhvert har jeg blitt så dreven på dette at jeg kan nesten styre det på detaljnivå, men det tok sin tid og jeg lærer en masse enda.
En stund var jeg så forelsket at min tankekraft var forvirret og litt ute av min kontroll, kan man si. Det gjorde sitt til at når jeg så intenst ønsket å tilbringe tid med min kjære mistet jeg faktisk jobben – ja, uten at jeg faktisk var klar over at det var jeg som hadde indirekte forårsaket det. Etterhvert som økonomien sakte ble mer og mer en belastning, i og med at jeg ikke hadde en fast jobbinntekt, så jeg likevel ikke hva som gjorde at jeg ikke fikk en god jobb. Jeg ville jo egentlig ikke jobbe! I alle fall ikke fulltid. Jeg vil jo gjøre yoga hver morgen, og ikke minst ha tid til mine kjære og meg selv uten å stresse med tidspress. Samtidig trengte jeg penger nok til det daglige. Jeg var forvirret en stund, før jeg igjen så lyset i en god meditasjon jeg hadde. Jeg måtte se etter en helt spesiell jobb, uten at jeg visste klart hva jeg skulle se etter. En dag så jeg annonsen. Den virket helt perfekt, men var en 100 % stilling. Vel, jeg tenkte at forsakelser må man finne seg i og sendte inn en søknad. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å få drømmejobben, men ikke helt hvordan eller når. Ukene gikk og jeg jobbet med å ha en positiv innstilling samtidig som at forholdet til min kjære var anstrengt p.g.a. trang økonomi. Så en mandag ringte telefonen og kvinnen virket noe stresset og jeg fikk ikke helt med meg hvor hun ringte fra. Det gjaldt en stilling jeg hadde søkt på – kunne jeg være interessert i en 50 % stilling og kunne jeg komme på intervju på onsdagen. JA! Jeg kjente umiddelbart at det nå ble slik jeg egentlig ønsket meg. Jeg dro på intervjuet og hun fortalte om hvor oppgitt hun hadde vært over inkompetente kandidater fra vikarbyråer og at hun hadde plutselig husket min søknad og ringte meg spontant. Joda det ble akkurat slik jeg ønsket meg – helt på detaljnivå – når jeg bare genererte ærlig nok energi på det. Jeg begynte allerede dagen etter og tjente faktisk nok til at vi fikk det kjempefint min kjære og jeg. I tillegg hadde jeg tid til min morgenyoga og til å hente og levere mitt barnebarn i barnehagen når min datter trengte hjelp til det. Jeg søkte på en 100 % stilling men fikk det som jeg ville både med hensyn til lønn og arbeidstid. Tilfeldigheter? Nope. Ikke tale om.
Vanskeligheter- motstand - Vipassana
Den stillingen sluttet uventet, men jeg har lært at alt som skjer har en mening.
Planen hadde lenge vært at jeg skulle bli med min kjære til India der han skulle undervise yoga i to uker. India!
Jeg har hørt hele livet at jeg MÅ dra til India men hadde ikke hatt muligheten og jeg gledet meg stort.
Et par mnd før vi skulle dra, ombestemte min kjære seg og sa at jeg ikke kunne bli med likevel.
Jeg var sønderknust. Så fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde jobb mer heller.
Mitt forhold til min datter var komplisert og jeg gikk inn i det jeg kan kalle en depresjon.
Min kjære hadde fortalt meg flere ganger tidligere om en silent retreat han tok i England 14 år tidligere. Plutselig en dag husket jeg det og spurte han hva det het. I løpet av mindre en 14 dager hadde jeg funnet et retreat i Nord India, meldt meg på og bestilt billettene.
Det forandret livet mitt. Vipassana og læren om det gjorde at jeg nå referer til det gamle meg.
10 dager uten øyekontakt, uten mobil/PC/pass/penn og papir, sammen med ca 60 andre mennesker fra hele verden lærte vi å stilne sinnet (tankene) og se virkeligheten med nye øyne.
Ja, hardt var det å meditere 11,5 timer hver dag og bare få to små måltider servert daglig.
Mange brøt sammen og dro hjem, men jeg visste at dette ville være verdt mye for meg, men jeg ante ikke HVOR mye da.
Nå er det fire år siden jeg kom hjem men jeg har likevel aha-opplevelser og lærer stadig mer av det jeg lærte der. Om jeg ikke hadde mistet jobben hadde jeg ikke kunnet dra til India og tatt det kurset som forandret livet mitt. En måned etter at jeg kom hjem fikk jeg drømmejobben og ser nå frem til å jobbe til jeg har nedbetalt drømmehuset på Kapp Verde.
Da jeg var med i Robinsonekspedisjonen i 2004 drømte jeg flere ganger om å få en sjanse til.
Jeg hadde nesten glemt det da de ringte fra produksjonsselskapet Strix og spurte om jeg ville være med en gang til, og JA utbrøt jeg umiddelbart.
Hva skal jeg lære
Robinsonoppholdet ble mye kortere enn jeg hadde håpt på, og jeg har møtt mange utfordringer selv om mine drømmer går i oppfyllelse. Da er det noe jeg skal lære.
Ja, når jeg møter motgang og vanskeligheter tenker jeg: Hva skal jeg lære av dette.
Tankenes kraft regjerer enten det gjelder gode tanker eller dårlige. Dermed skal vi være forsiktige med HVA vi ønsker oss. Det har også med at alt vi sender ut - får vi tilbake. Verdt å huske på.
Robinson 2004
Hytta
Min drømmemann
Mitt barnebarn - Paolo
Ulykken, eller var det meningen
Akkurat når livet var på det beste. BANG! så ble det endret.
En varm julikveld på hytta i Kragerø og Paolo / hadde våknet med vondt i magen.
Min kjære og jeg satt rett utenfor på terrassen og jeg gikk inn og spurte om Paolo kunne spørre magen hva den trengte. Brødskive med brunost, sa han. Den rakk jeg å lage men ikke å gi han den. Jeg rakk å si at jeg måtte sette meg, men rakk ikke det før jeg besvimte stående og stupte ned trappa.
Det neste jeg husker er at jeg våknet på magen med blodet pumpe støtvis ut av munnen min der en del av kjevebeinet gikk gjennom tannkjøttet.
Det skranglet i kjeven når jeg snakket. Den var knekt på to steder.
"Er du her?" Var det første jeg sa til min kjære da jeg våknet.
Han var veldig forstyrret og gråt.
"Takk for at du brakte meg tilbake."
Han gråt mer og sa at han hadde ropt og skreket navnet mitt mens jeg var borte.
"Dette er en lærepenge" var det neste jeg sa.
De fem første setningene uttalte jeg bedre enn jeg klarte flere uker etter.
"Jeg er alvorlig skadet. Ring ambulanse" sa jeg videre.
Smerten kom snikende flere steder i kroppen. Hodet virket fint heldigvis, men flere tenner rant ut med blodet av munnen min. Skulderen min var ute av ledd og helt ubrukelig. Jeg lå i et slags stabilt sideleie på hyttegulvet og min kjære la en pute under skulderen så jeg slapp å holde den selv lenger. Jeg har sunget hele livet og begynte intuitivt å synge etterhvert som smerten meldte seg.
Et ribben var brukket og hadde punktert den høyre lungen min og jeg sang. Fylte lungene med smerte og luft og sang toner jeg aldri har sunget før med en mild og klar stemme jeg aldri har hørt før.
På ett tidspunkt følte jeg at jeg drev inn i en drømmetilstand og følte at jeg hadde fått en ny sjanse. Etter ca en time parkerte ambulansen nede ved veien og svigerfar viste dem opp den bratte fjellsiden.
Min kjære fortalte dem at jeg var edru og at jeg ikke ville ha smertestillende. De fortalte at jeg ville bli kjørt til Skien sykehus og at de ikke var vant til "slike som oss der" Hintet om at jeg kanskje ikke ville få forståelse for at jeg ikke ville ha smertestillende. Ambulansefolka var påfallende positive og kom med kommentarer som: "du verden så heldig vi er med en så slank pasient og neida lungen din er helt fin."
Det var svar på at jeg sa at mormor døde av at et ribben knakk og punkterte lungen.
På kjøreturen kastet jeg opp og konset på min egen smertelindring, men fikk likevel med meg det som ble snakket om.
Ambulansemannen sa til min kjære at det er vanlig at skadede kan bli aggressive og slår pga av adrenaliet.
Jeg mobiliterte styrke til å si, mens jeg lå på siden i båra for at jeg ikke skulle bli kvalt av blodet som pumpet inn i munnen: det er jeg uenig i (Jeg hadde slått min kjære litt tidligere i hytta) Jeg sa videre: «Jeg slo fordi han ikke fikk med seg at jeg ville si til han.»
Jeg ville ha hans oppmerksomhet slik at han kunne høre. Med brukket kjeve, knuste tenner og punktert lunge var det vanskelig for meg å si noe som helst.
På mottaket på Skien Sykehus ble jeg ble behandlet bare som en kropp og ikke som et helt menneske men sykepleiere fortjener bedre status for de gjør en fantastisk jobb.
I fire dager lå jeg der før jeg ble sendt til Ullevål og ble kjeveoperert.
I tre mnd kunne jeg bare spise flytende føde og dro til Calhau, Sao Vicente for healing.
Underveis i healingen var jeg i fullstendig aksept av hva som hadde skjedd og så etter en mening i det fra starten.
Det i seg selv gjorde at healingen gikk svært raskt.
I ettertid kan jeg nå si at jeg er takknemlig for ulykken siden livet mitt åpenbarer seg som det gjør nå.
Det er alltid lettere å se sammenhengen i det som har skjedd i ettertid av hendelsen og jeg ser nå at den skjedde fordi jeg bla. IKKE skulle være mer sammen med han som nå er min ex.
Sangstemmen min er endret - jeg er endret - og det fører til nye store sangopplevelser. Nå føles det som det er meningen at ulykken skulle skje.
